Da jeg var student, var bindevevet noe vi bare måtte skjære gjennom før vi kom til det som var interessant – nemlig muskler, skjelett og nerver. Bindevevet er den hvite hinnen som ligger rundt koteletten og mellom muskelfibrene. For enkelthets skyld kan man si at bindevevet omgir alle muskler, nerver, indre organer og blodkar og gjør at alt kan bevege seg i forhold til hverandre. Nesten som en innvendig kondomdrakt.

Men det er selvfølgelig litt mer komplisert enn det. Faktisk vil bindevevet omgi hver eneste muskelcelle, og hver fiber pakkes inn i sitt bindevev igjen, og så pakkes hver muskel inn slik at den kan bevege seg fritt mot en annen muskel. Bindevevet inneholder også mye nerver, det virker stabiliserende, og kan også virke som en søppelkasse for avfallsstoffer om man spiser feil mat eller får i seg andre stoffer som man ikke klarer å skille ut.

Antagelig har opphopning av avfallstoffer i bindevevet stor betydning for sykdommer som fibromyalgi.

Bindevevet stabiliserer muskulaturen ved å omgi denne, og det går bindevevsbaner rundt omkring på kroppen. Det er både overfladiske og dypere lag. Når bindevevet fungerer optimalt, er det som kondomdrakten er elastisk og passer godt. Man har plass til å bevege seg. Om bindevevet blir stramt i et område, er det som om kondomdrakta der blir trangere og muskulaturen får mindre plass til å bevege seg. Det blir tyngre og tyngre å gå, og man må bruke mer muskelkraft for å få samme bevegelse. Man blir derfor raskere sliten og siden blodsirkulasjonen blir nedsatt, vil man som regel bruke lengre tid på å hente seg inn.

Arrvev: arrvev er bindevev som er mindre elastisk enn opprinnelig vev. Når man får et sår, det være seg et kutt eller en operasjon, vil det bli arrvev. Over tid kan dette bli stivere og stivere og gjøre at kondomdrakta andre steder også blir stivere. Kastrasjoner på hund har vist seg å gi kunne medvirke til skader på korsbåndet i kneet. For når bindevevet blir stivere, kan ikke muskulaturen stabilisere kneet slik det skal og skaderisikoen øker. Heldigvis kan man som regel relativt enkelt gjøre arrvevet bedre.

Kastrasjon av hest: De senere årene har det blitt fokus på hvordan arrvevet etter kastrasjon kan påvirke hesten over tid. Unico ble kastrert da han var 2,5 år. Kastrasjonen forløp helt uten problemer.

Da jeg kjøpte han, stilte han seg alltid opp paralellt med alle ben, han var passe bred mellom bakbena. I løpet av de neste 8 årene kom det gradvise forandringer: han stilte seg aldri opp rett lenger, måtte alltid stå ulikt med bena. Han begynte å vri hbb slik at det ble vanskelig å få bootsene til å sitte som de skulle på det benet. Han gikk alltid med tåa på hbb i eksorotasjon (utover). Han ble trang bak. Han skaftet ikke lenger ut når han tisset. Han ble stivere i overlinjen, og særlig galoppen ble mer stutt. Han ble stadig mer var for vind, og måtte ha på dekken med en gang det låste. Ellers stivnet han. Dette gikk veldig gradvis over de 8 årene, så det tok tid før jeg innså hele problematikken.

Siden han begynte å vri hbb noe, prøvde vi å sette på sko med trailer for å støtte opp. Det var stor bedring en stund, men så forsvant den effekten også. Rett og slett fordi måten han stilte seg opp på med bena bare var et resultat av spenninger i bindevevet høyere oppe.

Jeanett Adler er utdannet veterinær og EDO og hun behandlet Unico totalt 5 ganger. Hun gikk inn rektalt og jobbet med sædstrengen innvendig i tillegg til at hun behandlet ham utvendig. Bedringen var umiddelbar! Siden dette problemet hadde blitt gradvis verre i løpet av 8 år, ville det nødvendigvis ta tid før det ble helt bra. Han måtte også lære å bevege seg mer normalt. Det. Tar. Tid. De første 2 ukene jobbet jeg ham kun fra bakken, litt bøy og tøy hver dag. De neste 6 ukene red jeg korte, korte økter med lett tøy og bøy, skritt, trav og galopp. Maks 20 min inklusive oppvarming. Jeg merket bedring hver eneste dag.

Etter de 4 andre påfølgende behandlingene, trengte jeg ikke å gå så mye tilbake i trening. Da fikk han gjerne 2-3 dager fri før han var tilbake i full trening igjen.

Resultatet av behandlingenen var ganske slående: han stilte seg opp paralellt med alle bena igjen, han ble normalt bredbent bak, galoppen ble smidigere og luftigere, og han skaftet ut når han tisset.

Behandling av bindevev innvendig: Man går inn rektalt og kjenner på blæra, sædstrenger/livmor/eggstokker. På vallaker er det ikke så sjelden betydelig mer spenninger i sædstrengen på en side. På hoppene kan spenninger i bindevevet også føre til at eggstokkene ligger skjevt i forhold til normalen. Eggstokkene kan også vikle seg inn i bindevevet og dermed lage mye spenninger. Noen ganger kan dette gi opphav til smerter i forbindelse med brunst.

Behandling: Det finnes mange former for bindevevsbehandling. Bindevevsbehandling tar ofte tid. Noen ganger sitter vevet nesten fast i hverandre som ved arrvev, og det kan være vondt å få løsnet opp i dette. Andre ganger er det overfladiske restriksjoner som man kan behandle med svært lette trykk. Alt avhenger av hvor lenge det har sittet, hvor dype og utbredte spenningene er.

Siden bindevevet er en viktig stabilisator, er det viktig å huske på at hesten kan bli ganske «lealaus» i kroppen, og rett og slett slite litt med å finne en god balanse etterpå. Muskulaturen må jobbe helt annerledes og de kan blir veldig fort slitne og støle. Særlig når man begynner å trene etter behandling kan man kjenne at hesten kjennes mye bedre ut, men det orker så lite. Det er helt normalt, for muskulaturen må jobbe helt annerledes.

Alle operasjonsarr kan føre til spenninger i området for arret, men også videre andre steder i kroppen. Så en bukoperasjon kan gi spenninger i nakken. Halefestet er også et området som er veldig utsatt på både hunder og hester siden de rett som det er løper inn i hverandre og hopper på hverandre. Eller de får en bråstopp på hengeren. Spenninger i halefestet kan igjen føre til spenninger i korsbenet, lenderyggen og faktisk hele veien fram til nakke og hodet.

Stress kan også sette seg i kroppen og gi generelle spenninger.

For de som har lyst til å lære mer, kan jeg varmt anbefale bøkene nedenfor.

Min egen kræsj og hva jeg lærte av den:

19. mars i 2019, nøyaktig en uke etter at hele verden ble satt på hodet, våknet jeg i en ambulanse med knust ansikt. Jeg holdt på å kjøre inn Monty da vognen veltet og jeg ble slengt inn i en gjerdepåle. Bortsett fra massive skader i ansiktet, hadde jeg klart meg ganske bra.

Kirurgene måtte dra av meg hele ansiktet, sette inn mange plater før de sydde på ansiktet igjen. Når de drar av ansiktet, vil mange nerver ryke, og man vet ikke før det har gått et par år hvor mye følelse man får tilbake igjen. Kirurgene var svært dyktige- uten dem hadde jeg dødd. For jeg kunne ikke svelge og kjeven hang ikke sammen.

Om man får plager etter platene, må de fjernes. Men det er en ganske stor operasjon siden man da må ta av hele ansiktet på nytt og så meisle ut platene. Og det er ikke så lett, siden mine en del av mine hadde grodd fast i benet. Så man vil helst slippe det.

Jeg fikk mye hjelp av osteopaten min Itzhak Dery, og takket være hans hjelp kunne jeg komme tilbake i full jobb. I starten gikk jeg til behandling en gang i uken, deretter gradvis lengre tid mellom behandlingene. Det første året etter ulykken jobbet han kun med craniosacraleterapi og med bindevevet. Jeg fungerte ganske bra og hadde ingen plager etter platene. Helt frem til februar/mars 2022. Da begynte jeg å kjenne dem stadig mer, og de ble plagsomme og ganske ømme. Når jeg våknet om morgenen, kunne jeg kjenne flere og flere av platene strammet i ansiktet. Dette falt sammen med eksamensinnspurten min til osteopati på hest. Siden jeg har i overkant heftig eksamensangst, begynte jeg å stresse allerede 6 mnd før eksamen da jeg bestemte meg for å melde meg opp.

Siden plagene fra platene ble markant verre hele tiden, ble jeg sendt til Ullevål for CT og nytt røntgen. Alt så bra ut, og det eneste de kunne tilby var å ta ut alle platene. En kjempeoperasjon som også kunne gjøre at jeg fikk mer plager. For de måtte dra av meg ansiktet enda en gang. Risikoen for nye plager var relativt stor.

To dager etter at jeg var på Ullevål var jeg på ny behandling hos Itzhak. (Dette er altså 2,5 år etter ulykken og han hadde behandlet meg utallige ganger i mellomtiden). Han hadde lært noen nye teknikker på bindevevet og jobbet med halebenet mitt. Mens Itzhak jobbet med halebenet, kjente jeg at det ble lettere å lettere å puste. Jeg hadde ikke vært tung i pusten før behandlingen, men det ble så veldig lett. Og så var det akkurat som om hele ansiktet slappet av og jeg kjente ikke platene så tydelig. Da jeg kjørte hjem, føltes ansiktet løsere og fyldigere. Det var som en tvinge hadde strammet tidligere rundt hele ansiktet og nå slapp tvingen opp.

To dager etterpå våknet jeg opp og kjente overhodet ingenting til platene. Jeg var litt i stuss selv, for det hadde vart så lenge og det hadde vært så tydelig. Og så «poff» så var problemet vekk.

Hvorfor ble det slik: En del av bindevevsbanene som festes til halebenet, vil også påvirke funksjonen til mellomgulvet. Derfor kjente jeg at det ble lettere å puste når spenningene slapp i halebenet. Disse bindevevsbanene festes inn mot kjeven, og vil derfor ha direkte påvirkning på alt som skjer i ansiktet. Og siden hele ansiktet mitt er et eneste stort arrvev etter ulykken, vil jeg kjenne spenningene der.

Summa summarum trengte jeg ikke en operasjon for å ta ut platene. For det var ikke de som var problemet. Det var derimot spenninger i bindevevet som gav meg plagene. Når jeg blir sliten eller stresset nå, blir jeg stiv i ansiktet, men jeg kjenner ikke platene i det hele tatt lenger.

Usannsynlig flaks gjorde at Itzhak fikk behandlet grunnproblemet før jeg tok en ny ansiktsløftning på statens bekostning.

Jeg funderte en stund på hvorfor jeg fikk så store plager etter ganske nøyaktig to år. Først trodde jeg det var fordi det tar den tiden før nervene har blitt så bra som de kan bli. Og det var først da jeg kjente dem. Men det var nok helt feil, for da ville det ikke blitt bedre med behandling. Jeg tror det var eksamensstresset som gav så mye spenninger i kroppen. Og spenninger setter seg i bindevevet. Og bindevevet har baner som går over hele kroppen. Og når man har studert disse bindevevsbanene er det helt logisk at man kan jobbe i halebenet og så kjenne at det løsner i ansiktet.

Og hvorfor satt det spenninger i halebenet: summen av et levd liv. Jeg har helt siden jeg var barn, og er fortsatt svært aktiv. Og derfor sklir jeg, faller, ramler av hester og slår halebenet av og til. I tillegg har jeg slått nakken skikkelig.

Bildene under viser alle platene jeg har litt pent dandert rundt om i ansiktet. Det sier litt om hvor omfattende skadene var, men det blir også utrolig fasinerende at jeg ikke har noen plager i det hele tatt nå.