Når vi skal behandle tenner på hest, er første bud å stille en diagnose, og så behandle ut fra diagnosen. Da jeg vokste opp, raspet man stort sett en gang i året og var fornøyd med det. Akkurat som man gjorde med barn på begynnelsen av 80-årene: man borret opp friske tenner og la inn fyllinger slik at ikke det skulle komme karies dit. Det sier seg selv at det ikke var så fryktelig smart.
En hest med neutral bitt – dvs hverken overbitt eller underbitt, og som har god tyggefunksjon, vil kunne slite tenne helt optimalt selv. Og skal vi være helt ærlige, har hestene overlevd noen millioner år lenger enn oss på jorda, så de skal egentlig ikke ha behov for rutinemessig «tannrasp» for å kunne overleve som art.
Dette er en 19 år gammel hest med perfekt tyggefunksjon.
Og så kommer mennesker inn og leker litt Gud og avler på hester som kanskje ikke bør avles på. Og da får vi hester med overbitt og underbitt som MÅ ha regelmessig kontroll for å kunne bibeholde normal tyggefunksjon og dermed forutsetninger for et langt liv.
Hest med underbitt.
Om hesten av ulike grunner ikke tygger som den skal, vil det kunne føre til feilaktig slitasje på tennene og dermed kommer man inn i en ond sirkel med «spisser», «haker» og «låsninger» som igjen gir nye spenninger og enda mer problemer med spisingen.
Dette er en hest med overbitt. Og man ser en liten hake på 206 (første kinntann) og så har den nedsatt tyggefunksjon med «spisser» på siden. Denne hesten tygger ikke nok sideveis til å få normal slitasje. Da må man slipe på utsiden, men kanskje også man må sjekke kjevemuskulaturen. Selv om den har et overbitt, skal den i teorien kunne tygge nok sideveis til å slite vekk denne kanten selv. Haken som oppstår på første kinntann oppe og siste kinntann nede, må som regel slipes ned regelmessig med en slipemaskin.
Denne hesten har et sår i slimhinnen ved de bakre tennene. Slimhinnen lenger frem er helt fin. Og så er spørsmålet hvorfor den får et sår akkurat der? Svaret finner du i bildet under. I tillegg ser man for store tverrgående riller i 11 (siste kinntann) som tyder på at den ikke tygger som den skal. Sår er som regel et tegn på spenninger og smerte.
Denne hesten hadde et overbitt og en hake på 411 (siste kinntann) som gikk opp i overkjeven. Så hver gang hesten lukket munnen, bet den seg selv. Hesten vil da gjøre det den kan for å unngå å bite seg selv – den endrer tyggemønster. Den har da også fått forinnpakning mellom 410-11 som følge av dette. Her ville vi ikke løst et eneste av problemene med en «god gammeldags tannrasp» da det kun vil fjerne litt av kanten på utstiden av tennene i overkjeven. Det vil ikke hjelpe på hverken haken lengst bak eller den tverrgående rillen på siste kinntann som hindrer bevegelse av kjeven.
Det gjelder å gjøre en grundig undersøkelse for å se om man kan finne årsaken til nedsatt funksjon. Noen ganger er det i munnen, feks en rotbetennelse, gombitning, overbitt og underbitt, forinnpakninger etc. Andre ganger (og det er ganske ofte), er det spenninger i kjevemuskulaturen og nakken som fører til nedsatt tyggebevegelse. Det er egentlig ganske logisk – for det er muskulaturen som skal føre til at underkjeven og overkjeven kan bevege seg slik at hesten kan gjør en fullstending tyggerotasjon. Her er faktisk nakken også en svært viktig del. Hvis man har spenninger i kjeven eller nakken, kan det føre til at tyggebevegelsen blir redusert den ene eller begge veier og dermed slites ikke tennene normalt lenger. Man kan også ha nedsatt bevegelse fremover eller bakover.
For å kunne komme til bunns i problemet er det derfor viktig å gjøre en fullstendig undersøkelse, og ikke alltid bare i munnen.
Hvorfor kan man ikke bare gjøre enkel tannrasp som vi gjorde i gamle dager? Vi putter jo inn en del jernskrot i munnen og setter på dem hodelag, noe som vi definitivt må ta hensyn til når vi undersøker og behandler.
Dette er en normal hesteskalle. Spissene de får langs ytterkanten på overkjevetennene vil ALDRI stå ut i kinnet så sant ikke det er en tannfraktur. Men når hesten åpner munnen, vil kinnet falle inn mot tannrekka. Og er det mye spenninger og sår, vil det se ut til at spissene står ut i kinnet. Men om hesten lukker munnen, vil kinnet gå ut.
Dette er en hest som har mye spenninger i kjevemuskulaturen pga en skade på en hjørnetann. Den har «appelsinhud» i slimhinnen langs kinntennene, men årsaken var et helt annet sted. Her hadde man ikke gjort noe med årsaken ved å bare raspe langs kanten. Det er en liten spiss som bør gjøres noe med, ellers er tyggefunksjonen ganske så fin. Men hjørnetannen måtte behandles. Smerter et eller annet sted i kroppen fører ofte til spenninger i kjeven, og da vil kinnet presses inn mot tennene og man kan på sikt få sår. Sår i kinnet kan ha 100 forskjellige årsaker, men om man bare sliper ned på utsiden av tannrekka uten nærmere undersøkelse, har man ikke gjort noe for å finne ut hva som er det egentlige problemet.
Dette er en skalle sett fra undersiden med de to kjevegrenene fra underkjeven er nærmest. Siden overkjeven er bredere enn underkjeven, vil det bli en ganske solid kant der kinntennene i overkjeve stikker ut. Det er ganske så upraktisk med tanke på at det er nettopp der neseremmen sitter.
Kan man ikke da bare slipe ned litt for å unngå gnag fra neseremmen? De blå pilene peker på noen brune spor i tennene. Dette er inngangen til pulpa – dvs nerven i tannen. Og de sitter ganske så nærme overflaten. Så om vi skal slipe ned tannen for at neseremmen ikke skal lage skade – kommer vi inn i vitalt vev. Det kan sammenliknes med at man har en sal som er for trang, og så kutter man vekk litt av manken for at salen skal passe.
Sliper man vekk en del av kanten oppe, vil man rett og slett fjerne en del av tyggefunksjonen til hesten. Den får mindre overflate til å tygge maten med. Hesten er nok ikke laget med bredere overkjeve ved en feiltakelse, den har sin funksjon.
Vi skal ikke tilpasse hesten etter ustyret, men tilpasse utstyret etter hesten. Neseremmen har ikke til oppgave å stenge munnen på hesten helt. Den skal ikke være stram. Om hesten gaper, er det som regel en grunn til det, og da må man finne ut hva det er. Det er ikke feil å bruke neserem – det er et hjelpemiddel som absolutt har sin plass når det trengs. Men det er feil å stramme den.
Behandlingen man gjør må tilpasses den enkelte hesten utfra den diagnosen man stiller. Jeg blir glad langt inn i sjela hver gang jeg undersøker en hest som er så frisk at jeg ikke trenger å behandle det. Men det skjer ikke så ofte. For hester, akkurat som vi, lever et liv der vi ikke alltid klarer å holde oss unna skader, og det er ikke alltid vi er perfekt skapt fra naturens side heller. Og da hender det at vi må hjelpe naturen litt. Men målet er å gjøre så mye man må, men så lite som mulig.
Dette er min egen hest Unico da han var 9 år. Han ble aldri behandlet i munnen og hadde aldri sår. Han hadde tilnærmet perfekt tyggefunksjon. Og jeg kan ikke behandle noe som er perfekt til å bli enda mer perfekt ved å fjerne noe materiale. Her hadde jeg gjort mer skade enn nytte ved å slipe ned noe som helst.
Dette er min egen hest Monty rett etter at jeg fikk ham som 2-åring. Han har et tydelig overbitt, en ulvetann, samt nedsatt tyggefunksjon med «spisser» (lilla piler) på venstre side. Han tygge dårligere på venstre side enn høyre side. Det viste seg etterhvert at han hadde en skikkelig låsning i kjeven på høyre side som gjorde at han ikke fikk underkjeven helt over til venstre. Og dermed slet han mindre på venstre side enn han normalt. Selv om han har et overbitt, skulle han kunne slite yttersiden normalt, noe han ikke gjorde. Jeg slipte på utsiden, men problemet kom bare tilbake fordi årsaken ikke var behandlet. Om jeg ikke hadde behandlet med å slipe tennene, ville det bli vanskelig å få behandlet kjeven. Her må man behandle både kjevefunksjonen (veterinærkiropraktikk/osteopati) og tyggefunksjonen (med slipning) for å kunne komme helt i mål. Men uansett må han følges opp jevnlig med tannbehandling pga overbittet.